Om meg

Sånn ser en forfatter i arbeid ut. Det nytter ikke lete etter inspirasjon eller vente på kunstnerisk opphøydhet og driv. Det er bare å sette seg ned med "skrivemaskinen" og skrive. Litt hver dag over tid, blir mye mer tekst enn skippertak. Srkrivesperre er bare i hodet ditt. Skriv.

Hei, jeg heter Kent, og hvis du googler meg, så får du utrolig mange treff – men det sier ikke så mye om hvem eller hva jeg egentlig er. I det offentlige er jeg nemlig elsket, hatet, diskutert, analysert, forsket på og skrevet om – men det finnes ingen reelle intervjuer med meg. Noen hevder jeg er Norges mest kansellerte samfunnsdebattant - men her er altså litt mer faktiske fakta:

Jeg er ikke bare forfatter. Jeg er også gift og pappa til fire barn, har rekkehus, stasjonsvogn og katt her i Oslo. Jeg er skribent for Document.no, semiproff musiker med to bluesband, en gitarduo og et albumprosjekt. Jeg har også en forfatterpodcast, fire bokprosjekter, To-tre blogger, mas om å returnere til politikken, ett hobbyrom fullt av modellfly, et sted å skru veteranmotorsykler, en bil som alltid må fikses, samt en bokhylle full av bøker jeg sikkert får lest engang. Eller ikke. 

Trener gjør jeg også, på natten når alle sover. Heldigvis har jeg aldri interessert meg for matlaging. Det gjør kona, mens jeg rydder og vasker gulv, for det lærte jeg i militæret. Og jeg måtte gi opp å være småflypilot og lokalpolitiker. Det ble for mye, og fortsatt er det for mye. Så nei. Jeg har ikke tid til å se på manuset ditt. Sorry. Likevel er jeg forbausende avslappa til det meste. 

Jeg har dype røtter fra arbeiderklassen og nøkterne kår: Farfar var bryggesjauer og farmor jobbet på Torgkafeen i Drammen. Min New Zealandske mor var hjelpepleier mens faren min var offiser i luftforsvaret hele yrkeslivet, noe som gjør at jeg har bodd både i Nord-Norge, på bygda og i byen. Vi var aldri rike, og jeg savnet det ikke. Faktisk er jeg helt uinteressert i penger, så lenge det er nok til å sove godt om natta.

Jeg hadde en kjempefin barndom, i en klassisk kjernefamilie som flyttet mye fordi faren min ble stadig beordret til nye steder. Jeg var imidlertid et litt "rart barn": Tenkende, fryktsom og innadvendt. Fortsatt elsker jeg å være alene, og har aldri vært særlig sosial av meg, men frykten er borte. Fra jeg var 13 til 20 bodde jeg i Haugsbygda utenfor Hønefoss, og fikk bygdenorge inn med øl og hjemmebrent. Det var en fin tid, med mye venner og festing.  

Jeg har alltid foretrukket kvinner som selskap og samtalepartnere, og selv om jeg er "rar" (og i overkant analytisk - I know!), har jeg knapt vært uten kjæreste eller forhold siden jeg var 15. Nå har jeg imidlertid blitt voksen, og hatt samme kjæreste siden 2007. Jeg skulle gjerne studert astrofysikk, psykologi eller vært musiker på heltid, men jeg er den trekanta klossen i det runde akamikerhullet, sliter litt med autoriteter, eksperter, absolutter og regelverk. I stedet har en overkreativ hjerne gjort at jeg har levd av å skrive siden 1994 etter Westerdals Reklameskole. Jeg er ikke interessert i fotball, ser ikke på NRK og reklame-TV, og engasjerer meg lite sosialt. Resultatet er at jeg er håpløs på smalltalk og hverdagsmøter. Sorry.