
Mine bøker
Rekker jeg 20 bøker før jeg dauer?
Så langt ha jeg fått to romaner og fire sakprosa publisert, og jeg har manus ute på høring for å se om forlag napper. Jeg har aldri selvpublisert noe som helst, men jeg ser at trenden går i den retningen – både fordi det blir lettere og gir høyere inntekter, men også fordi forlagene blir stadig mer forsteinet, og fokuserer på etablerte bestselgere. Dem om det, men selv finner jeg norske mainstream forfattere ganske kjedelige og forutsigelige. Dette kan være fordi jeg er bilingual og stort sett leser engelsk? I dunno, men målet er å publisere noe på engelsk, fordi det hadde vært stas, men også markedet er 1000 ganger større. Jo flere lesere, desto bedre.
I motsetning til mange forfattere som er opptatt av å ivareta et "kunstnerisk image", så er jeg helt nedpå. Skriving er ikke opphøyd. Man er ikke bedre enn andre. Det er bare en jobb, basert på talent riktignok, men mange jobber er det. Jeg har ingen "dikterhule", og leter ikke etter inspirasjon på eksotiske reiser. Jeg bare skriver. Litt hver dag. Fordi jeg klarer ikke la være. Så det hoper seg litt opp i skrivebordskuffen, og jeg blir ikke arbeidsledig før jeg er 114.

Romanen "Nakenape"
Dette er min første roman fra 2015, som er en filosofisk øko-trhiller i flere lag. Den illustrerer hvordan vi bruker naturen, hvordan vi utnytter naturen, hvordan vi ser på naturen - men også motsatt: Hvordan naturen ser på oss med strålende likegyldighet. For hva er Homo Sapiens egentlige plass i naturen? Hva skjer når man ikke respekterer naturens funksjon, størrelse og nådeløshet, og tror det er en park man kan leke seg i?
Det er også en thriller om en mann som mangler alt unntatt penger, og tror han har kontroll. Men naturen er større, og bryr seg ikke. Det blir farlig, blodig og vondt, men lærerikt og livsendrende.

Romanen "Skytsdjevelen"
Hva skjer hvis en morderisk psykopat bestemmer seg å ikke drepe uskyldige kvinner, men heller drepe menn som banker opp kvinner? Og hva skjer når denne morderiske psykopaten som har drept i flere tiår, også er en strålende besteborger som ingen mistenker? Han har hemmelige kontakter inn i et krisesenter, og der er det ingen som sørger over at onde menn "tilfeldigvis" dør. Det gjør ikke politi eller politikere heller. Tvert om.
Denne romanen snur det meste på hodet, hvor morderen gjør godt, samfunnstopper gjør feil, og antihelten er en naiv alenemor som har ingen anelse om faren hun graver seg inn i. For når konebankere dør - er ikke det bare en fordel for alle? Hvorfor stoppe det? Handlingen spinner fortere og fortere etterhvert som sterke krefter vil stoppe avsløringene.
Ad notam: "Skrivebordskuffen" min full av romanutkast, idéer, scraps, noveller, barnebøker, sangtekster og hurramegrundt, og skulle inderlig gjerne levd av å skrive romaner på heltid. Men det er et problem: Nordmenn leser helst bøker som alle andre leser. (Og ikke bare i Norge) Det innebærer paradoksalt nok at for å selge 5000 romaner, må du ha solgt 5000 romaner, (Som "Catch 22") og derfor er det bare Nesbø som blir rik. Vi andre må skrive sakprosa, og jobbe for føden.
Når det er sagt, kunne jeg sluttet å bruke så mye tid på musikk, komposisjon og liveopptredner, på å skru gamle motorsykler, på å vedlikeholde gamle biler, reparere fremfor å kjøpe nytt, og ikke minst kose meg med familien. Men da ville jo hverdagen blitt ganske kjedelig og trist, så det får bare være som det er. Og ta natten til hjelp.
Sakprosa
Jeg er udannet markedsfører og tekstforfatter. Med 20 års bakgrunn fra reklamebransjen og hele 15 år i politikken. Dermed sitter jeg med helt unik erfaring og ekspertise for å analysere samfunnsutvikling og politiske prosesser. Politikk styrer nemlig alt i samfunnet, uten at politikerne alltid har nødvendig kompetanse for en så krevende jobb. Og politikk handler i stor grad om massekommunikasjon, salg av politikk, og massemanipulering og propaganda rundt resultatene. Det er derfor alle politikere har gjemt seg bak en mur av kommunikasjonsrådgivere.
Bak politiske partier synger alltid sterke drivkrefter i form av makt, penger og prestisje – og det i den grad som folk flest helst ikke vil vite noe om. Men vi med erfaring fra politikk og massemanipulering kjenner dette så altfor godt fra innsiden. Det er derfor jeg skriver politisk sakprosa: Fordi jeg er ekspert, fordi folk trenger å se nye sammenhenger, fordi det er viktig dokumentasjon for ettertiden, og fordi det selger.