Kurv
0
kr 0,00
Musikken
Jeg er avhengig av musikk, og har elsket å synge så lenge jeg kan huske. Hver gang jeg var alene hjemme som tiåring, satt jeg på musikk og sang av full hals. Jeg har musikk i hodet, som bare kan stoppes av musikk på øret. Og da jeg var 16 skjedde det noe livsendrende: To halvkjente, skumle 18 åringer ringte på og ba meg bli med.
Jeg var redd der i baksetet, og var sikker på at jeg skulle få juling, for dette var jo bygdenorge. De sa de trengte noen til å synge, men jeg ble dratt opp på en låve og da var jeg sikker på at de skulle drepe meg. I stedet kom vi inn i et øvingslokale, og hele livet endret seg: Lukten, følelsen, atmosfæren. "Kan du synge Black Magic Woman?" "Jj-jja…? "
Så jeg grep mikrofonen. En ekte mikrofon, og ikke fantasimikrofonen jeg hadde hatt i henda siden jeg var drittunge. De begynte å spille - på ekte instrumenter og ikke luftgitarer. Og jeg sang. To uker senere sto jeg på scenen.
Helt siden Westerdals har jeg spilt med "Just Another Bluesband", som etter 30 år fortatt har samme besetning, og fortatt kan spille konserter. Vi angriper blues i stedet for å kjede folk, men dessverre flyttet syngemannen Knut til Bergen, så vi øver aldri. Pytt. Bare bestill oss.
Etter at Covid-19 og strømpriser tok livet av både partybandet "Loose Item Harness" og økonomien til puber og utesteder, ble det veldig dårlige tider for utøvende musikere.
Det var da jeg bestemte meg for å gripe til gitaren, og starte en gitarduo - fordi to mann på scenen koster mindre enn sju. Pussig nok søkte en klassisk gitarist rett oppi gata her etter noen å spille med, og det ble gull. Vi utfyller hverandre perfekt.
Hva får du når man blander en østeuropeisk klassisk-gitarist og gatemusikant med en syngende amatørgitarist? Da får man pussig nok jazz. Og 120 låter på repertoiret. Vi er fab.
Bestill oss til fest, event, pub, party...alt.
Det var et step up å bli hyret inn som syngende bassist i "Broken Finger Bluesband", hvor nivået på musikerne er høyere og spillejobbene og inntekene flere
Jeg korer og synger noen leads. Et bra band, også fordi dette vi har kvinnelig lead fra partyband, og vi spiller ikke bare firkantblues. Bestill oss til puben
Dette er liten samling bilder fra de mange anledningene og scenene jeg har vært med på bare de siste årene. Jeg har mistet oversikten og hukommelsen rundt alle band jeg har vært med i, spilt med, eller bidratt til siden starten. Det har vært danseband, blues, rock, pønk, viser, party og rølp. Det eneste jeg ikke har gjort er heavy og country. Og det aller meste av tiden har jeg spilt cover - altså andres musikk. Men det er i ferd med å endre seg…
Egen musikk
"The Tramps" • 1984-1987
For rundt 1000 år siden endte jeg opp i Oslo. Hønefoss var blitt for lite, og jeg var sulten på nye utfordringer etter militæret. Rock og punk herja, og jeg endte opp å bo sammen med bassisten i "The Tramps", som var litt av et kultursjokk for en bygdegutt: Bassisten røyka hasj og trommisen gikk på speed - noe som skapte interessante tempo-utfordringer. Gitaristen eksperimenterte med alt, og vi var en gjeng søplehuer - men vi lagde god musikk. Og mye musikk. "Odd‘ern klarte aldri holde på en jobb, men han kunne sitte 10 timer med samme låt. Jeg skrev lyrikk og sang, og noe ble så bra at selv plateselskapet CBS fattet interesse, Dessverre glapp det fordi vi var ikke så gode på avtaler, tidspunkter og kontinuitet. Vi ble ett av mange band som bare ble "nesten". Men låtene står fortsatt som ei kule på gamle øvingsopptak.
Her kan du høre forløperen til albumet "Are We There Yet". Låta "Drugs" er skrevet på åttitallet, men ble nyinnspilt i 2012, og skulle egentlig være med på albumet, men jeg ville heller fokusere på nye låter.
Det finnes ikke mange bilder fra denne tiden, men her er hvertfall Odd Einar Larsen og Jeg foreviget i et studio.
"The Odd" • 1987-1989
Etter at "The Tramps" datt fra hverandre på grunn av dop, dumskap og dårlige prioriteringer, gikk jeg og Odder‘n videre for å gi ut en singel. Det kostet masse, men den fikk hederlig omtale. Singelen inneholder låtene "Aeroplane" og "Look at You", og solgte faktisk forbausende bra tross at vi ikke hadde peiling på innsalg. Det ble ingen liveopptredner, og til slutt startet Odder‘n i et annet band, og jeg gikk videre til en rekke band og scener. Uten å bli rik og berømt.
"The Dull Collective" aka "DULL:-I"
Det er to ting som er viktig for meg i musikken: Et fristed fra politikk, samfunn, skriving, hverdag og meg. Samt samarbeidet med andre musikere. Jeg har verket etter å lage egen musikk, og derfor bestemte jeg meg for å lege manus til side, og bruke hele 2023 på å lage mitt eget album. Selv om jeg hadde 30+ låter fra før fra før, og spilte inn låta "Drugs" i studio i 2012, bestemte jeg meg for å skrive 15 helt nye låter. Starte fra null som singer/songwriter, og skape albumet "Are We There Yet"
Alle låtene og lyrikken er skapt fra eget hode, (jeg hater AI) spikket og konstruert på kassegitar og iPad. Og etter et år satt jeg med 13 bra låter. Men Jeg ville også spille inn albumet med fullt band som indie-album - men uten å lage et band.
Løsningen har vært å invitere musiker-venner inn i studio, hvor de kan bidra kreativt på sitt instrument. Og slik oppsto "Dull", eller "The Dull Collective". Dette er en seiltur: Målet er ikke å komme frem, men å seile. Det blir et helvetes bra album. Snart.
En av de viktigste faktorene som definerer en musiker, er at man har har utsrakt evne til samarbeid, lytting og bidrag til samspill. Det er ikke tekniske ferdigheter som skiller en musiker fra en person som spiller musikk, men heller at man evner å leve seg inn i musikken i samarbeid med andre musikere. Og dette er en langt mer sjelden egenskap enn man skulle tro. Så langt har 9 musikere deltatt på albumet "Are We There Yet", (Som onde tunger kaller "Are We There When?") Saken er at vi jobber som The Beatles: Kreativt og i studio sammen. Det tar tid, men det blir bedre!