Som Far Så Sønn

Jeg har en dyp fascinasjon for menneskelig adferdspsykologi og hvordan det former fortid, nåtid og fremtid. Jeg elsker også ScienceFiction, og har lovet meg selv å skrive en SciFi-roman engang. Et SciFi tema er kloning, og mange har skrevet mye om kloning. Men som meddommer i Tingretten slo det meg at dette kunne ha interssante juridiske implikasjoner. Dette er en novelle om nettopp det. 

Som Far Så Sønn - en juridisk SciFi-historie

Denne saken vinner jeg. Uansett. Advokatene mine henter selvfølgelig honoraret og går smilende hjem. Det blir ankebehandlinger… og enda flere anker til høyesterett får sagt sitt. Det kommer til å ta årevis. I tillegg kommer hevnen og seieren over media: Endelig skal de jobbe for  

Man skal ikke rømme fra sin egen skjebne: Jeg er skapt som vinner. Skapt til formue. Men jeg har alltid vært et sirkusnummer. Et dyr i Zoo. Turistattraksjon og mediabegivenhet. Verdens første (kjente) klonede menneske. Et evig objekt for debatter, artikler og bøker. Forhatt av mange som aldri har møtt meg. Det har vært protestmasjer mot meg. Selv paven har visstnok snakket med Gud, og fått til svar at Gud ikke liker meg. Men aldri har noen av disse idiotene forsøkt å se det fra mitt synspunkt. Vel: Nå som jeg har skutt min skaper, tror jeg ting blir litt annerledes.

Fatter'n døde ikke som han levde: Han var kjent for sine kloke ord og skarpe observasjoner:

- Men hva faen er det du finner på???!!!, er neppe tidenes beste sluttreplikk. Han satt som vanlig i Marks Doomer stolen i sort skinn til 148 000,- kroner på det elegante hjørnekontoret i toppen av MushMedia's hovedkontor med utsikt over elven og imperiet, og gikk gjennom dagens mail på en Cariat laptop, mens han spiste en rekecroissant til 250 kroner. En keiser.

Siden han lurte så fælt på hva jeg fant på, besvarte jeg ham med å skyte en gang til. Denne gang fikk han «hva jeg finner på» inn i hodet – bokstavlig talt - men jeg fortalte ham det også sånn for sikkerhets skyld: «Jeg skyter deg,» sa jeg lett smilende. Han virket ikke særlig happy.

Det var absolutt et tilfelle av den rykende pistol. Fem sekunder etter at skudd nummer to sendte min far til himmels, og delvis ut av det perforerte vinduet bak ham, kom lakeiene inn. Grace - hans sveitsiske privatsekretær gjennom mange år skrek. Kort. «Hva har du gjort!» Jeg gadd ikke svare, bare viftet med armen i retning av liket som nesten koreografert bestemte seg for å skli ned av stolen, og treffe det håndknyttede persiske teppet med innvevde tråder av ekte gull med en snål filledokkelyd. «Fladabomp» eller noe sånt. Flekken blir ikke lett å få bort. Hun skrek igjen. Jeg satte meg i den ene av gjestestolene. Sikret 9-millimeter Barettaen, og la den forsiktig fra meg på det ulastelig polerte, sorte skrivebordet fra Cretchen Aax Design. Det var på tide med en røyk - selv om jeg i følge legene egentlig har sluttet. Grace var febrilsk. Hyperventilerte og klynket som en hvalp. Famlet etter telefonen som om jeg skulle ta livet av henne også. Hun famlet så lenge at jeg sa:

- Grace!

Famle, famle

- Grace!!

- Huh?

- Slapp av.

Tårer. Jeg reiste meg, gikk rundt bordet og stod skrevs over restene av fatter'n mens jeg tok den hvite mobilen fra hennes skjelvende fingre. Jeg slo nummeret. De svarte hurtig.

- Øyeblikkelig hjelp!?

- Det har vært et drap i MushMedias hovedkontor. 44 etasje.

- Hvem er du?

- Jeg er drapsmannen.

- Hvem er det som er drept?

- Jonathan Sisseko Mush den IV.

- Og du er?

- Jonathan Sisseko Mush den IV.

- Unnskyld?!

- Du hørte meg.

- Er du offeret eller drapsmannen?

- Begge deler. Jeg håper du tar opp dette her.

- Ja det gjør jeg.

- Godt. MushMedias hovedkontor. 44 etasje. Skynd dere.

- Puster offeret?

- Ham eller jeg?

- ...jeg skjønner ikke... Jeg lo en kort latter av forvirringen.

- Ikke de siste fem minutter. Det bobler litt ut av kulehullet i hodet. Teller det?

- Har du sjekket puls?

- Helt unødvendig. Hjernen er blåst ut over hele vinduet bak skrivebordet.

- Vi er på vei. Er drapsmannen fortsatt til stede? Har han fortsatt våpenet?

- Selvfølgelig er jeg til stede, men våpenet har jeg lagt ifra meg. Jeg kommer ikke til å motsette meg arrest, så de trenger ikke ta frem artilleriet. Jeg har overgitt meg.

- Er det noen som tar seg av offeret?

- Det er ikke så mye igjen å ta seg av. Dere trenger ikke skynde dere.

- Vi er allerede på plass.

- Gud så effektive!

Jeg brøt forbindelsen og satte meg igjen. Stumpet røyken. Flere mennesker kom inn på kontoret. Travle. Noen prøvde gjenoppliving og pumpet mer kroppsvæsker ut av liket, noe som gjorde flekken på teppet større. Oppkast bare bidro til miséren. Fysj og fy. Snart stod barske politimenn og søkte dekning i døråpningen. Kanonene fremme. De skled inn i rommet. De siktet på meg mens jeg satt med henda på hodet. Fektet stressede håndsignaler mot meg. Latterlig.

- Ned på magen!

Jeg rettet på dressjakken, skled ned på gulvet, og la armene bak på ryggen. De var unødvendig hardhendt, og jeg kan tenke meg å anmelde dem for det. Med tiden. Den minst forvirrede og hysteriske i rommet var meg. Jeg var helt cool og passiv. Noen må jo bevare roen.

De kjørte meg til kammeret, registrerte meg og satt meg på celle mens jeg ventet på advokaten. Dessverre tok de pocketboken jeg hadde væpnet meg med for anledningen, så det ble til å ligge å se i taket. Få ned pulsen. Tenke på fremtiden

Jeg tror jeg har hatet min far fra den dagen jeg ble konstruert i et laboratorium og lagt på flaske for å gro meg stor og sterk. Til en ny utgave av Jonathan Sisseko Mush IV. Den gamle JSMIV kjente alderen komme. Var redd for rynker, sykdom og senilitet, og til slutt ble han redd glemselen. Han brukte millioner på å forynge seg, uten at tiden brydde seg det minste om hans fruktløse forsøk. Noe alminnelig familieliv hadde han aldri hatt: Forretningene krevde altfor mye, og resultatet på fertilitetstestene han stadig tok, var bånn. Hans kone (som burde vært min mor) gikk fra ham en vårdag etter ti års ekteskap. Nok en kvinne i trettiårene som hadde innsett at tyveåringens drøm om penger og status er verdiløs hvis man ikke har kjærlighet, barn, familie, venner og nærhet. Eller i det minste en mann som er aldersmessig i samme solsystem.

Jonathan Sisseko Mush IV - altså den gamle versjonen og ikke meg – ble stående ribbet tilbake og druknet seg selv i unge kvinner og arbeid. Ingen barn. Ingen arving. Ingen fremtid. Jeg vet ikke når han fikk ideen å klone seg selv - bare hvorfor: Han ville bli ny. Yngre. Evig. 

Mange har tolket hatet mot min far som en slags genetisk feil. Journalister har til og med spurt meg om det, men alltid ignorert svaret mitt. Og svaret er nei. Jeg hatet ham ikke for det. Jeg hatet ham fordi han fikk meg født inn i en jævlig vanskelig virkelighet, og han gjorde ikke en dritt for å gjøre den bedre. Han kjøpte meg som en valp, og så dreit han i ansvaret og omsorgen. Han var kort og godt en fordømt dårlig far. Kanskje verdens verste. Selv om jeg var født på helt normal måte ville jeg hatet ham. Ethvert barn ville hatet min søkkrike, selvopptatte og iskalde far. Genetisk feil my ass. Som om det spiller noen rolle for meg at jeg er klonet? Det merker jo ikke jeg noe til.

Det var spissteknologi å klone mennesker da jeg ble "unnfanget". Men det var rutinemessig gjort både dyr og aper i årevis - med godt resultat. De første forsøkenes mangler og sykdommer var eliminert. Alt som trengs for å lage et klonet menneske var noen som var villige til å gjøre det, og noen som kunne betale nok for det.

Eksperimentene ble utført på et nybygd laboratorium i Argentina. Mine 187 tvillingbrødre døde, eller ble rensket ut under prosessen, men celleklump nummer 188 var perfekt: Denne klumpen ville bli til gutten som til slutt skulle bli Jonathan Sisseko Mush den V. Enslags Jonathan Sisseko IV på ny. Arving. Arvtager. Gjenoppstanden. Alt i ett. Skjønner? Ingen tenkte på at jeg ikke ville bli en ny Ham. Jeg ville bli en helt ny Meg. Fryktelig fysisk lik min far - javel. Men allikevel. Bare Meg! Ikke en flis av ham!

Det første minnet jeg har, er av et laboratorium fullt av menn i hvite frakker. Det eneste jeg husker fra min barndom er den enorm blanding av overflod - og leger. Overflod av alt! Leker. Mat. Livvakter. Venner. Selskaper. Alt jeg pekte på - men jeg slapp aldri unna testene, legene, nålene. Og pressen. Den første gangen jeg innså at jeg var noe helt annet, var da jeg forsto at fotografene som alltid løp etter pappa, faktisk var på jakt etter meg:

Jeg hadde ikke lov til å gå ned til hovedporten alene, men jeg var fire eller fem, og glad i å utforske - som alle gutter er. Hovedporten var en svær affære i smijern og messing. Overvåket og operert av sikkerhetspersonell døgnet rundt. Jeg fikk øye på en katt som myste mot verden fra panseret på sikkerhetsselskapets bil. Jeg småløp ned til porten for å klappe den og enset ikke linsene som ble rettet mot meg. Jeg var så vant til både dem og blitzlys. Ikke før tolv fotografer stod hylende, tryglende og lokkende som en flokk ulver med kalde kameraøyne rettet mot meg forsto jeg det. Det knirket i porten av presset. Sikkerhetsvakten kom tilbake fra toalettet og røsket meg brutalt vekk fra rabalderet. Jeg stod som lamslått og forsto for første gang at noe var fryktelig, fryktelig annerledes med meg. Jeg tror også jeg er det første barnet i verden som ikke var redd for hekser og troll, men heller var livredd fotografer i skapet og leger under sengen.

Etter det la jeg merke til at demonstrantene som nesten alltid hang utenfor porten slett ikke protesterte mot min far, eller konsernet hans. De protesterte mot lille meg. Jeg la merke til at legene ikke var bekymret for meg, men for produktet sitt. Jeg så bildene av meg selv i avisene. Jeg var annerledes - bare fordi jeg var født. Og er det noe en liten gutt som føler seg helt vanlig ikke vil, så er det å være annerledes. Det ble opprør. Selvfølgelig ble det opprør.

Jeg ble kastet ut av skolen. De klarte ikke ha meg der, og jeg passet ikke der. Far var forbannet, for det gikk nok en betydelig menge skolepenger og prestisje i dass. Etter det skulket jeg alt han fant på. Jeg oppsøkte de som ikke hørte hjemme noe sted. De som falt utenfor eller som ingen brydde seg om. De som også gir faen i hvem du er, bare du har tilgang på penger. Skandaler i fleng. Dop, damer og drikk. Helt ute av kontroll, i en desperat jakt etter innhold gikk jeg fra hoteller til rennestein. Hva som helst, bare det var så langt fra min fars rene hjørnekontor som det overhodet var mulig å komme – med et slags underbevisst håp om å ramme ham, og få ham til å virkelig bry seg om meg. Jeg lykkes tilsynelatende å flykte fra min far, men i mitt tilfelle ble det jo som å flykte fra seg selv. Sært problem. Jeg hadde taerapauter i fleng, men de var ikke klonet. De kunne hverken forstå eller hjelpe.

Man sier at mennesker gjerne går gjennom en fase hvor man leter etter seg selv og finne røtter. Min fase var å forsøke å miste meg selv og mine røtter. For det var liksom aldri tvil om hvem jeg var: Jeg var Ham. Født til å være Ham. Dømt til å være Ham av hele omverdenen. Arve Ham. Og hele tiden følte jeg ikke fnugg av Ham i meg. Jeg var jo bare Meg! Det gnagde så hardt på sjelen at jeg bestemte meg for å…gjøre slutt på det hele. Jeg var en ung mann med ingenting å leve for, for alle mente at jeg allerede hadde levd i over 70 år, og nå skulle jeg leve i over 70 år til i hans bilde. Mitt selvmord skulle gi de ultimate overskriftene. Men så slo det meg: Hvorfor skulle jeg betale prisen? Dette faenskapet var tross alt ikke min skyld. Noe annet slo meg i samme sekund: Kanskje det ikke går an å løpe fra se selv. Min far har alltid vært kjent som en skarp, nådeløs og bissnissorientert mann. En mann som gjør det man gjør for å overleve, mestre og seire. Rett og rimelig at noe av det satt i mine gener også. Men tilbake til åstedet:

Marcus Hamilton hadde vært fars advokat og rådgiver i snart tretti år. Jeg karakteriserer ham som min mor, ettersom det var han som sørget for alt det praktiske rundt min fødsel. Han hadde vært til stede hele mitt liv med ektefødt interesse og kanskje kjærlighet, og nå var han den mest forvirrede og fortvilte mann jeg noengang har sett:

- Lille-John, hva er det som foregår? Hva har du gjort?

Marcus er egentlig en hyggelig nisse bare han legger av seg forretningsmasken og ulveinnstinktet. Jeg har alltid likt ham på en litt fjern måte, og brukt ham som en slags venn, diskusjonspartner, advokat…og mamma i mine yngre år. Han har alltid vært real mot meg, og trass et jernhardt og kynisk advokatinnstinkt, så har han et varmt hjerte. Han klapper katter og hunder fordi han klarer ikke la være. Trass i forholdet jeg fikk til min far, har han aldri hatt noen problemer med å representere meg i diverse skandalesaker. Kanskje han føler et slags ansvar? Morsinnstinkt? Jeg sa:

- Jeg har tatt over styringen av MushMedia.

- Drepte du Store-John?! Du har ikke gjort det?! Han var fortvilet vantro.

- Sitt ned Marcus.

- Du har ikke drept ham? Vær så snill?

- Vær stille Marcus og hør på meg. Du er den eneste i hele verden som har evne til å faktisk høre hva jeg sier, og nå skal jeg si deg noe veldig, veldig viktig.

- Drepte du Store.John?

- Mmmm - det kommer an på hvordan man ser det. Jeg velger et annet forsvar: Jeg har herved erstattet meg selv. Marcus var stille lenge etter den setningen. Advokathjernen giret opp. Jeg så uttrykket i det brede ansiktet hans. Han blunket to ganger.

- Hva?

- Jeg har ikke drept min far. Jeg har bare erstattet meg selv.

- Er du helt gal? Hva mener du? Hva snakker du om?? Han måtte sette seg til slutt. Så på meg med de blå skarpe øynene som kjempet for kontroll over situasjonen. Han hadde ikke sett meg på flere måneder, og nå dette sølet.

- Slett ikke. Det er logisk: Ettersom jeg er klonet av min far, er jeg ham, han er meg og derfor må det juridisk karakteriseres som...øh...selvmord? Hva synes du? Jeg smilte litt fårete.

- Men???

- Du ser tegninga? Jeg er altså ikke Jonathan Sisseko V, jeg er egentlig Jonathan Sisseko IV - slik det alltid var ment. Bare les avisene.

- Men...

- Tror du meg ikke, sa jeg påtatt forbauset. Skal vi ta en gentest kanskje?

- Dette kan du ikke mene!?

- Jeg er dødsalvorlig: Her har du århundrets hotteste sak rett i henda. Media, makt og millioner. Perfekt for deg – og jeg vil gjerne at du skal representere meg. Verdens øyne vil rettes mot oss. Bøker. Intervjuer. Talkshow. Artikler. En hel liten grullgruve. Og langt mer berømmelse enn du trodde var mulig. Win-win Marcus. Er det ikke det du er opptatt av?

- Men du har drept…

- Marcus. Du likte ikke engang den gamle gribben, og du vet hva jeg synes om ham. Tusenvis av ansatte vil heller ikke savne ham. Dere jobbet for ham fordi han betalte bra. Det kommer jeg også til å gjøre.

- Du skal liksom være ham?? Ta over for ham??

- Ja. Var ikke det hele vitsen da? At jeg skulle ta over når jeg, eller ham, eller vi, ble for gamle og trette, og trengte noen til å ta over?

- Men...dette er jo helt sykt. Dette går jo ikke an! Du slipper ikke straffri fra dette, det skjønner du vel?

- Det gjør jeg vel! Det skal du sørge for i rettssalen.

- Lille John! Hør på meg: Du kan ikke si noe sånt i en rettssal! De kommer til å kaste meg på huet ut igjen.

- Marcus. Hør heller på meg: Det er nettopp sånt man kan si i en rettssal. Det er sånt rettssaler er til for. Det finnes ikke presedens. Ingen har engang tenkt tanken! Og verst av alt: Det er sannheten, og jeg har endeløst med bevismateriale fra jeg ble født: Jeg ble skapt for å være min far, erstatte ham, ta over. Jeg skulle bli ham og være ham. Nå har jeg bestemt meg for å være det jeg er! Hvordan i huleste kan jeg bli dømt for det? Alle kommer til å si at gamlingen fikk akkurat det han gikk inn for. Og skulle likevel tape, så finnes det allikevel tonnevis av formildende omstendigheter og endeløse ankemuligheter. Vi kan rett og slett ikke tape uansett.

- Men....du risikerer å bli sperret inne av mentale grunner. Det frydet meg å høre at Marcus allerede var i gang med å se saken fra alle vinkler. Jeg visste jeg kunne stole på ham. Jeg sa:

- Neppe. Dette er ingen vrangforestilling: Som en kloning av Jonathan Sisseko Mush IV må jeg selv kunne bestemme når jeg vil pensjoneres, for å si det sånn. Dessuten er ikke selvmord straffbart hvis man lykkes. Det finnes det masse presedens for. Tro meg.

- Du er gal! Du er jo ikke ham!

- Ånei? Det står det i papirene fra fødselen min. Har du glemt det? Jeg smilte. Marcus begynte å le. Litt hysterisk men allikevel. Han måtte ut for å få luft. Klandrer ham ikke. Oppgaven er formidabel. Historisk. Men han er en ekte advokatulv. En mann som liker en fight, og gjør alt for deg, bare saken er spennende nok og premien høy nok. Og jeg? Jeg har endelig funnet noe å leve for. Kanskje det er litt forretningsmann i meg likevel? Kanskje jeg er min far opp av dage?

Publisert i Vi Menn 1998