Skytsdjevelen

Dette er en av de første krimnovellene jeg fikk på trykk i "Vi Menn".  Både tittel og innhold skulle senere lede til min første roman, basert på følgene tanke: "Hva skjer hvis en morderisk psykopat bruker sin trang til å gjøre gode gjerninger: Å drepe folk som faktisk fortjener det? Og hvem vil stoppe en sånn velsignelse?" Det blir blodig og intenst.   

Jeg er ingen ond mann. Snarere tvertom; jeg har alltid ønsket at verden skal bli bedre for alle, og at mennesker skal ha det godt. Jeg er på ingen måte noen du ville legge merke til hvis du passerte meg på gaten. Noe er likevel spesielt ved meg: Jeg er en morder. Jeg bor i en blokk utenfor en stor by, og kjører drosje til daglig. Jeg er snart tredve år, ser litt yngre ut med mitt tykke, lyse, halvlange hår, har et brukbart drag på damer når jeg forsøker meg, og gir penger til Frelsesarmeen når jeg har litt til overs.

Det som er litt spesielt er at jeg - i motsetning til mange andre - ikke bryr meg om mennesker fordi det er noe jeg har lært at jeg bør gjøre: Jeg bryr meg om dem fordi det virkelig gjør vondt inne i meg når jeg ser andre i en vanskelig situasjon. Kanskje jeg med tiden vil ta til meg fosterbarn, jobbe med narkomane eller noe sånt, men akkurat nå har jeg en annen måte å hjelpe på:

Jeg er en morder.

"Morder!!!" - tenker du rystet. "Hvordan kan han påstå han er menneskelig hvis han flyr rundt å tar livet av mennesker." Du kan spørre... Jeg har lurt mye på det selv, men har funnet ut at de jeg tar livet av ikke er mennesker. De har overhodet ingen andre menneskelige trekk enn at de tilfeldigvis har to armer og to ben, og det alene kan da vel ikke være nok? Man må jo ha noe av mennesket inne i seg også, synes du ikke? Det synes i alle fall jeg, og tilfeldigvis er det jeg som er morderen.

Jeg tror det er tilfeldig...hvis du var like opptatt av mennesker som jeg er - og hvis du ikke var så redd - ville du også vært en morder. I hvert fall hvis du hadde møtt Christine Ellington. Ingen som virkelig bryr seg om mennesker ville la være å hjelpe Christine, men jo mer de andre prøvde, jo verre fikk hun det. Jeg gjorde henne og datteren lykkelige igjen.

Kanskje det startet med at jeg flyttet inn i blokken der jeg bor nå. Jeg har en hyggelig toroms leilighet jeg har eid i snart syv år. Jeg tror jeg kjøpte den da jeg var toogtyve, og hele tiden har jeg sørget for å bruke en del av lønnen min til å pusse den opp. Gjennom årene har det blitt et ganske stort beløp. De som ser leiligheten min, sier den er som klippet ut av en møbelkatalog; ikke noe gammelt loppemarked-skrap hos meg lenger: Rolige moderne skinnmøbler, ekte parkett, og reoler av skikkelig treverk. Kranene på badet er nye, og flisene er italienske. Noen av dem har håndmalte figurer.

Dessuten er jeg flink med planter. Jeg har en jungel av grønne stueplanter rundt meg. Folk som sier de ikke har lag med blomster, forstår ikke hvordan det er å stå rotfast i en potte og være fullstendig avhengig av at noen steller deg. Men, så du ikke tror jeg er noen supermann: Ett minus er at jeg er jævlig rotete av meg; en leilighet skal nå engang se bebodd ut. Kanskje karrieren som morder begynte da Lisa flyttet fra meg?

Ironisk nok syntes hun jeg var for glad i henne. Jeg lot henne være et individ, et selvstendig menneske med selvstendige behov som jeg bare kunne respektere. Tydeligvis ønsket hun seg en litt mer sjalu type, for jeg hører hun har funnet seg en annen som følger svært så godt med på hva hun gjør. Det var vondt da hun gikk, men hvis jeg er en såpass bra mann som jeg selv synes, så finne rhun vel ut av det hele og kommer tilbake. Jeg forteller dette så du skal forstå hvem jeg er, og kanskje forstå at det like godt kunne vært deg. Hadde Lisa og jeg bodd sammen da ekteparet Ellington flyttet inn på gangen, ville det i hver fall aldri begynt. Jeg ville ikke risikert å dra henne inn i dette.

Tony og Christine Ellington kom med en kjempestor flyttebil og en liten datter en mandag morden fo ret par års tid siden. De lempet møbler fortsatt da jeg kom hjem fra jobben, og hilste munert på dem mens jeg presenterte meg. Tilbød meg å hjelpe eller låne ut hvis det var noe de manglet, o gde takket meg, men virket ikke overdrevent lykkelige for å ha meg der, så jeg gikk for å lage middag. Jeg så dem ikke hele den neste uken, men dumpet borti Christine i sykkelkjelleren en kveld uken etter. Hun hadde et lite blått merke ved siden av øyet, og jeg - min idiot - spurte fleipende hvordan hun hadde fått det

"Hva da? Hvor?" spurte hun anstrengt.

"Der, ved øyet ditt. Har du gått på en dør?" fleipet jeg.

Hun dro på det. Smilte matt og sa:

"Åh...jeg har ikke merket det. Jeg får så innmari lett blåmerker skjønner du." Hvoretter hun skyndte seg ut, og jeg ble stående igjen med smilet i halsen. Lisa påsto at jeg av og til kunne unngå å se Nasjonalteateret - selv om jeg stod inne i det. Bråket begynte allerede uken etter. Riktignok bodde Ellingtons tre leiligheter bortenfor meg, men allikevel kunne hele korridoren høre dem den kvelden. Hans grove kjeft, og hennes skrik. Barnet hørte ingen noe til. De holdt på i nesten to timer, og det ene skriket kunne jeg høre tydelig uansett, men hva kunne jeg og naboene gjøre? Rase bort til dem og be de være så vennlige og ikke banke dritten ut av hverandre? Jeg skrudde TV´n høyere.

Forresten var det ikke snakk om "hverandre" når det kom til banking. Tony var minst tredve centimeter større enn henne, og sikkert tredve kilo tyngre. Jeg er ingen pusling, men han var en stor mann. Mørkhåret, tilsynelatende vennlig, men med et litt fjernt utrykk. Jeg traff ham ved flere anledninger utenfor blokken, og hver gang var han kameratslig vennlig - på samme måte som en slakter som skal roe dyrene. Han fulgte moten: Var pen, velkledt og hadde skjeggstubb, men selv om munnen gjorde sitt for å virke vennlig, fulgte ikke øynene med. Det var som om noen forfulgte ham. Han hadde alltid et rastløst uttrykk i de øynene. Han gav meg samme følelsen som når en øksemorder skal ha deg med for å feire at han har sonet ferdig.

Allikevel virket han ikke venneløs. Det kom og gikk en jevn strøm av mennesker til Ellingtons. De fleste var par i tredveåra. Pene par - veletablerte kalles det også. Det Ellingtonske hus var ikke noe alkoreir; de fleste som besøkte Tony og Christine var velkledte, vellykkede og hyggelige, akkurat som Ellingtons selv. Jeg vet det, for jeg dro på festen deres.

De arrangerte nabofest to måneder etter at de hadde flyttet inn. Allerede da antar jeg at hele oppgangen snakket om hva som foregikk der om kveldene, og kanskje derfor var det så mange til stede. Nesten alle som ble invitert dukket opp - meg inkludert - for jeg var nysgjerrig på hvordan de egentlig hadde det, hvordan det så ut hjemme hos dem, og hvordan de oppførte seg sosialt. Kvelden ble en slags studie i sosial ignorans. Alle visste om problemet, og alle unngikk det som om det var en pøl av nervegass. Hele steminen var ganske underlig når Ellingtons satt å smilte som det perfekte par alle visste de ikke var. En gang i tiden var hun en sikkert ei ganske livlig jente, men hun hadde lært seg å smile på samme måten som sin mann.

Jeg pratet med en god del mennesker den kvelden. Det var ikke bare naboer der, men også endel venner av Ellingtons. Flere av jentene hadde kjent Christine i årevis, ogvis, og ved en anledning havnet jeg på tomannshånd på kjøkkenet med en av dem. Hun sa hun var Christines beste venninne, og at de hadde kjent hverandre i årevis. Jeg ymtet frempå om hun kjente til Ellingtons lille problem, men det bare feide hun unna. Christine Ellington var en potteblomst ingen gadd å stelle.

Så kom dagen de ikke lenger klarte å holde seg innenfor sine egne enemerker. Jeg hadde jobbet kveldskiftet og klokken var nesten ett på natten da lyden av nakne små føtter hastet forbi på gangen. Jeg reiste meg opp og kikket ut av dørkikkerten. Akkurat da smalt det i en dør lenger ned i korridoren og en mannsstemme brølte "Maria", mens en kvinne skrek.

Jeg møtte en rasende Tony der ute, og han ba meg komme meg til hælvete inn igjen, for dette hadde jeg ingenting med. Jeg gjorde som han sa...han var stor - og veldig rasende. Dører lukket seg bekymret opp, og ble smelt igjen. Jeg stod bak en tynn ytterdør og hørte lille Maria Ellington ble halt tilbake til kammeret. Jeg hørte slag og skrik og brøling... og bråket fortsatte i to timer etter at døren til Ellingtons var lukket. Gud vet hvilke redsler de gjennomgikk.

Og etter den gangen var det liksom ikke grenser: Det var ikke forskjell på natt eller dag for ham. Ikke forskjell på privat og offentlig. Om meningen me då flytte til et nytt sted hadde vært å starte på ny, så virket det ikke for dem. Christine gikk oftere med solbriller, datteren deres ble gradvis avskåret, og naboene snakket stadig mer høylytt om å gjøre noe.

Mrs. Miller som bor rett overfor meg ringte på en kveld og lurte på om ikke jeg ville være med å ringe på: Spørre om Christine og Maria var OK og forlange fred - men jeg bare ristet på hodet å sa at det ikke var min sak. Mrs. Miller har ikke pratet til meg siden, og jeg klandrer henne ikke. Men det hun ikke vet var at jeg allerede da hadde bestemt meg for å hjelpe Christine en gang for alle...på min måte, og da ville jeg ikke ha på meg at jeg på noen måte var involvert i problemet. Tanken kom fra ingensteder. Den slo ikke ned som noen bombe - det var bare den naturlige tingen å gjøre for en som virkelig bryr seg.

Selvfølgelig finnes det andre muligheter. Jeg vurderte dem. Jeg vurderte å be Tony oppsøke en psykiater, men jeg vet at sånne som han egentlig verken kan eller vil forandre seg. Jeg funderte på å leie en gjeng som kunne gi han en advarsel med noen solide balltrær bak i en varebil. Jeg drømte om å kidnappe henne og overtale henne til å kutte ham ut. Men uansett uansett hva jeg tenkte på, så innebar det at Christine fikk det verre, at jeg måtte dra andre inn i planen, eller at Tony ville trappe opp terroren. Han kunne i verste fall finne seg en ny kvinne å la det gå utover. Planen min måtte være enkel, diskret og endelig – og da hadde jeg ikke mange alternativ. Det er underlig hvor lett en så utenkelig ting blir akseptabel, når man innser at det er den eneste holdbare løsningen. For ikke å gjøre en tabbe lot jeg Christine og Maria Ellington bli torturert i en hel måned ekstra mens jeg gikk gjennom alternativene. På den måneden var det visst andre i oppgangen som også la sine planer, for politiet var på døren til Ellington to ganger. Jeg hadde allerede vurdert den løsningen: Politiet kunne ikke gjøre noe med mindre de tok Tony på fersk gjerning eller Christine anmeldte ham. Begge mulighetene var usannsynlige. Dessuten holdt vi på å slippe opp for tid: Med politiet inne i bildet ville det ikke ta lang tid før barnevernet fjernet Christines enest fyrlykt på det stormfulle havet.

Kanskje du tror avgjørelsen var vanskelig å ta, men det som virkelig var vanskelig, var å finne ut hvordan jeg skulle gjennomføre det. Jeg er ikke så oppofrende at jeg er villig til å risikere egen frihet for andres familieproblemer, uansett hvor opprørende de er - det får være måte på. Jeg bestemte meg for at jeg måtte være alene om dette, at ingen andre skulle være i nærheten, og at jeg skulle benytte meg av mitt vanntette alibi: Jeg bor alene, og om natten ligger jeg selvfølgelig og sover som alle andre.

Dessuten hadde jeg sørget for ikke å ha noe motiv. Jeg var bare på nikk med Christine og snakket aldri med henne. Passet på og ikke nevne saken for noen av naboene, og hvis noen nevnte den, bare feide jeg det unna som et privat problem. Fy faen så feig jeg virker.

Etter noen dager var planen klar, og den var like enkel som den var effektiv. Først vurderte jeg å bruke en syl. Du vet, en sånn liten spiss sak som man bruker for å prikke hull til skruene. Det finnes sikkert to av dem i hvert hjem. Det var bare det at jeg mistenkte Tony for å være av den typen som kommer smilende tilbake som et medisinsk mirakel. Jeg bestemte meg for å unngå en situasjon hvor jeg måtte liste meg rundt på sykehuset utkledd som lege, for å sette en sprøyte luft i halspulsåren hans. Nei...når jeg var ferdig med Tony Ellington skulle han være usedvanlig grundig død for godt.

Derfor hentet jeg frem mitt klenodium. Da jeg var fjorten fant jeg en machete - en stor kniv man egentlig bruker for å hugge seg vei gjennom jungelen. Jeg fant den i skogen der en campingturist tydeligvis hadde glemt den, og siden moren min nektet meg å ha speiderkniv, hadde jeg aldri fortalt henne om den, men heller pusset, gnidd og slipt den i hemmelighet. Jeg gjemte den i garasjen hjemme hos en kamerat ettersom det er vanskelig for en fjortenåring å skjule en 62 cm lang, kilotung krysning av sverd, øks og kniv hjemme på gutterommet.

Vi øvde sammen på å bruke den, og jeg skjønner godt at campingturisten foretrakk macheten fremfor en øks: Den kappet et fem centimeters ungtre tvert av hvis man traff riktig. Heldigvis har jeg ikke sett den kameraten siden han flyttet med foreldrene til Tyskland for ti år siden, så ingen kunne vite om triangelet Tony - meg...og kniven. Jeg var klar.

Kanskje jobbet han ekstra på torsdager. Eller kanskje hadde han utekveld med kameratene eller en elskerinne. Vi pleide å høre heisen ved ettiden, og ikke sjelden var bråket i gang bare minutter etterpå. Den torsdagen listet jeg meg ut ved tolvtiden. Jeg låste ikke døren etter meg, for det lager for mye lyd, lot TV'n stå på , og så ette rat det ikke var lys bak kikkhullet i døren til Mrs. Miller. Jeg plasserte en tom søppelpose under trappen i første, og gikk ut i småregnet helt åpenlyst. Hadde jeg sett så mye som skyggen av ett eneste menneske, ville jeg bare gått en kort tur og Tony ville blitt en uke eldre, men det var stille.

Jeg gikk nedover sykkelstien som er snarveien fra busstoppet, uten å se så mye som en katt. Jeg var ikke sikker på om han kom denne veien, men gjorde han ikke det, ville han igjen bli en uke eldre. Stien har en skarp liten sving, og bak den - inne blant trærne - stilte jeg meg usynlig og ventet. Jeg stod oppe på en stein så det ikke skulle bli merker i skogbunnen. Han kom. Alene.

Dessverre for ham. Han kom ruslende med en røyk i den ene hånden mens han så ned i bakken. Jeg ventet i noen sekunder for å forsikre meg om at det ikke kom noen flere lenger bak, så skled jeg ut på den lydløse, fuktige skogbunnen og jogget rolig ut på asfalten. En kvinne ville blitt nervøs, satt opp farten eller vært på vakt når noen kom bakfra på den måten. Salige Tonyu Ellington bare snudde seg og så en jogger nærme seg i mørket bak ham, så gikk han videre og tok et trekk av sigaretten. Jeg fisket macheten fram fra armhulen min. la det mattslipte, velkjente håndtaket på plass i min høyre hånd, og løftet armen da jeg var noen skritt unna. Han hadde gått helt ut itil siden for å slippe meg forbi, og han skulletil å snu seg fordi han hørte at lyden av de to neste skrittene mine forandret seg. Jeg var nødt til å vri meg og løpe de to skrittene sidelengs som en spydkaster for å få sats og treffe nakken hans. Men så ble det perfekt også. Jeg ble veldig flink med den kjempekniven da jeg var fjorten.

Jeg hørte en skrekkelig lyden bak meg, men stoppet ikke, og snudde meg ikke. Bare løp videre i samme luntende tempo, og snudde meg først hundre meter lenger opp for å forsikre meg at det ikke gikk andre på stien. Det var ikke så mye jeg kunne se av kniven, for belysningen var elendig, men jeg konstaterte at både den og ånden min var mindre blodig enn man skulle tro.

Jeg løp nesten til enden av sykkelstien, så tok jeg inn på en smal sti innover i skogen. Regnet tiltok litt. Jeg løp på stier og bakgater i en stor halvsirkel rundt blokken. Nesten tredve minutter brukte jeg, stadig på utkikk etter mennesker - men hvem vandrer rundt i regnet en torsdag klokken halv ett om natten? Da jeg var kommet til en av de store dammene som ligger to kilometer bak blokken, stoppet jeg. Jeg gikk ut på brygga, og med god løpefart sendte jeg min kjære jungelkniv minst førti meter utover.

Hvis de noengang finner den vil det ikke være noen krise...men det vil de selvsagt aldri i verden. Så gikk jeg hjemover - og holdt på å støte på en mann som luftet bikkja. Jeg rundet et hjørne, og rakk akkurat å kaste meg tilbake før han så meg. Det var den eneste gangeneste gangen hjertet mitt økte tempoet fordi jeg var redd.

Jeg tørket av joggeskoene utenfor, tok fram søppelposen og stappet dem nedi ette rå ha tørket av de klissvåte hendene mine. Så snek jeg meg opp trappen. Mrs. Millers kikkhull var akkurat like mørkt og natten var akkurat like stille. Jeg la joggedressen i vaskemaskinen og programmerte den ferdig med vask og forvask så det bare var å trykke på knappen for før jeg gikk på jobben. Jeg lengtet etter en dusj, men var redd for at naboene skulle høre at jeg var våken, så jeg gikk og la meg etter å ha vasket hendene, og undersøkt meg selv grundig etter blodflekker. Regnet hadde fjernet alt. Jeg la meg stille, og ba en bønn om vedkommende som fant bitene av Tony Ellington ville komme over sjokket.

De var der da jeg kom hjem fra jobben. To biler stod på fortauet utenfor med en flokk av guttunger rundt som forklarte for hverandre hva antennene var til, og hvor fort en politibil kunne kjøre. Jeg tok inn reklamen fra postkassen, og tok heisen opp. Faktisk rakk jeg å ta tøyet ut av tørketrommelen og brette det sammen før de ringte på hos meg. Den ene var i sivil, og han lurte på om han kunne stille meg noen spørsmål. Jeg var lutter velvilje, men lurte naturligvis på hva som var fatt; Tony ble funnet så sent at avisene ikk ehadde rukket å få mordet på førstesiden. Av meg fikk de høre den samme sannheten som gjalt for alle:

Klokken ett om natten lå jeg selvfølgelig og sov.

Nei, jeg kjente ham ikke . Jeg foretrekk å holde meg for meg selv. Bare spør naboene.

Ja...Tony Ellington hadde sikkert sneset fullt av fiender, men jeg vet ikke om noen. Jeg ville ikke ha noe med drittsekken å gjøre.

Hr. Betjent: En mann som oppfører seg slik mot sin egen familie, får gjerne det han fortjener tilslutt.

De ville ikke ha kaffe, og gikk etter ett kvarter.

Kanskje det mest fasinerende med å være morder er å lese om sin egen gjerning dagen etterpå. Avisene ligger gjerne en dag etter med nyhetene, det er derfor de smører tykt på når de beskriver det de ikke vet noe om. Resultatet av sverdsvingingen min ble slått opp med krigstyper. Ordene "grusomt", "bestialsk" og "makabert" gikk igjen, og de hadde fått tak i et dårlig bilde av en smilende Tony. Det eneste de nevnte av hans dårligere trekk, var at det hadde forekommet hysbråk hjemme hos ham bare noen dager før han ble myrdet.

Alle spekulerte om drapsvåpenet, og selv om jeg ikke leste alle avisene kunne jeg ikke finne noen som nevnte en machete. Det var nok av fantasifulle forslag, inkludert en tenkt psykopat som fartet rundt med blokk og øks og tvang sine ofre i kne. Latterlig...

Hele uken var preget av renn fra politi og journalister. En ung kvinnelig freelancer la sin elsk på å få et intervju med meg, men jeg insisterte på at jeg ikke hadde noe å legge til ettersom jeg ikke kjente Tony. Jeg ble innkalt til forhør to ganger, men selv avisene visste at man famlet i blinde, og jeg hadde ikke noe motiv.

Neste uke var mye roligere, og uken deretter var nesten normal. Christine og Maria levde fredelig for seg selv, og fikk besøk av venner og slekt som trøstet. Jeg vekslet noen få ord med Christine på gangen - uttrykte min medfølelse, men hun sa at det var OK og smilte blekt med øynene. Og kanskje kunne det stoppet der, hadde jeg ikke vært så notorisk opptatt av å ta vare på medmennesker.

Jeg er jo ikke akkurat typen som tar livet av mennesker heller, bare spør de som kjenner meg. Derfor prøver jeg alltid å ta de turene som tikker inn på dataen og forteller at noen skal til krisesenteret. Det er mye upløyd mark der oppe, og det er helt utrolig hvor flinke folk er å vrenge sitt innerste ut for oss drosjesåfører. Selv direkte spørsmål er mange bare glade for å svare på - og derfra er det jo bare et spørsmål om tolmodighet. Først forsto jeg ikke hvorfor de stakkars damene ikke skiller seg fra disse jævlene for egen maskin, men når jeg tenker litt over det forstår jeg dem egentlig ganske godt: Man kan ikke bare stoppe å være glad i noen bare fordi vedkommende oppfører seg for jævlig. Bare se på foreldre til drittunger og kriminelle: De holder ut år etter år. Det er det som er hele poenget med å bry seg med andre - øse av seg selv, og ikke være egoistisk.

Jeg brukte sylen på Robert Smith-Jhonson, druknet Timmy "Simp" McCory etter å ha gitt ham et skikkelig dunk med en totenschläger, gav William Gregors en solid overdose rottegift fra en sprøyte og...jeg husker ikke alt i farten. Jeg er ikke en gærning som tar vare på avisutklipp over hva jeg har gjort, jeg er bare en alminnelig fyr som ønsker medmennesker rundt meg alt godt. Alt jeg gjør er diskret, uten forbindelser eller motiv, og blir det en forbindelse som kanskje går an å oppdage finner jeg en annen kvinne å hjelpe - det er nok av dem. Jeg tar meg god tid og kan vente i måneder - disse damene har tross alt levd i helvete noen år, så de klarer vel litt til.

Og politiet? De har aldri vært på døren min igjen, hvorfor i all verden skulle de det? Jeg holder på til noen begynner å undres over om det finnes fellestrekk ved alle disse dødsfallene, eller til jeg selv synes jeg begynner å bli for ivrig. Det er en risiko, men herregud...man skal jo tross alt forsøke å gjøre gode ting her i livet.

Men nå må du unnskylde meg - jeg har et møte med den utrolige drittsekken Charles Andrew Bowler.

Første gang publisert i Vi Menn nr 34, 1992