Bestemordet

Min kjære Farmor, Anna Andersen, var en brostein i Drammens sosiale nettverk i gamle dager. Hun var tykk, fargerik, ekte og komplisert, slik som ekte mennesker skal være.  Og hun kom fra en tid da man ikke fant seg i bullshit, og ordet opp selv hvis man måtte. Det er mye inspirasjon i sånt.  Denne novellen ble publisert i A-Magasinet i 1992. 

Bestemordet. Nesten en Agatha Chrisite story

Det er så underlig. Plutselig en dag oppdager du at folk prater l-a-n-g-s-o-m-t og tydelig til deg, eller enda verre - bruker babyspråk, i den tro at alt som heter vett og forstand har sivet ut mellom rynkene i huden. Det at man kanskje er klarere i hodet enn et hvilkensomhelst seksten år gammelt brushode ser ut til å gå de fleste hus forbi. Ja-ja, selvfølgelig blir noen eldre mennesker surrete: Herr Jensen over gaten har problemer med å kjenne igjen sine egne barn. Olav Martinsen nede i veien klarer knapt å gå, og jeg mistenker ham for å tro at vi fortsatt er okkupert av tyskerne. Om det er alderen eller krigen som har tatt Olav er jeg forresten ikke sikker på - han har alltid vært litt snål.

Hjertet og armene mine har sett bedre og sterkere dager, det kan jeg inrømme, men hodet er det altså ingenting i veien med: Hver gang jeg er hos kjøbmannen adderer jeg prisene selv for å kontrollere at de ikke slår feil. Det gjør de forresten så ofte at jeg nesten mistenker dem for å prøve å snyte meg for pengene mine. Dessuten leser jeg aviser hver bidige dag! Leser aviser og følger med på nyhetene om politikk, kultur og sg samfunn - man skal ikke bli helt akterutseilt bare fordi man har levd noen år. Men uansett hva jeg gjør eller gjorde; tror du det var mulig å banke min mentale helsetilstand inn i det tykke hodet på svigerdatteren min? Ikke tale om. For henne var jeg hjernedød i det øyeblikk Fredric døde. Fullstendig senil og klar for hvilehjemmet og umyndiggjøring. Det ville vel passet henne glimrende. Klart jeg måtte sette en stopper for henne. Hurpa!

Stakkars Fredric. Det er sønnen min. Det var sønnen min må jeg dessverre si...men på en måte er han hos meg fremdeles, selv om det er nesten ett år siden han døde av sukkersyken. Fredric var ikke akkurat født under en lykkestjerne: Brakk begge bena da han var fire, mistet lillefingeren da han var tolv, fikk sukkersyke da han var sytten og forlot meg bare førtito år gammel. Han gikk alltid med plaster, gips og bandasjer Fredric, men han var sikker på at denne Rakel-hurpa var et lykketreff. De var femogtyve når de giftet seg, og jeg var imot det fra første stund. Rakel er...hun var en kameleon. Høy og tynn og sjarmerende kunne hun skli inn blant alle slags mennesker og typer. Hun smilte og lo og forsøkte å være søren så hyggelig, men øynene hennes var ikke med. På grunn av de øynene jeg aldri har likt henne. Jeg synes det var noe kjølig og beregnende over det gråblå blikket. Noe ondskapsfullt planleggende. Det er ikke riktig å være ondskapsfull og planleggende på den måten.

Jeg har selvfølgelig alltid gått henne på nervene. Selv om hun forsøkte aldri så mye å være koselig når jeg var i nærheten, ble det aldri helt bra. Jeg stolte ikke på henne, og som hevn stilte hun ungene opp mot meg. Fredric og Rakel har to deilige unger, men jeg har aldrig fått se så mye til dem. Rakel sørget for at de ikke fikk noe godt forhold til bestemor, og nå er de voksne, så det blir vel ikke så mye jeg får se av dem i fremtiden heller. Det er synd. De er ikke på jakt etter penger slik som moren. Fredric hadde forresten endel penger som desverre tilfalt Rakel, men jeg har mange flere, og de skal hun IKKE få når jeg dør.

Fredric fikk pengene sine fra hardt arbeide, men jeg fikk mine fra min hardt arbeidende avdøde mann som var direktør for et stort firma han selv hadde grunnlagt. De står inne på en konto som er såpass solid at jeg får julekort av den lokale banksjefen. Selv trenger jeg dem ikkke, for jeg har alt det en gammel dame kan ønske seg: Huset mitt er kjøpt kontant, og jeg har råd til et glass protvin når jeg selv har lyst på et. Jeg har råd til friske blomster på bordet også. Helst liljekonvall. Jeg simpelthen bare elsker liljekonvall. Er det pent vær plukker jeg dem gjerne selv, men naboens datter Lisa plukker også en bukett, eller kjøper en til meg for noen småkroner hvis jeg ikke ønsker å gå ut. Liljekonvallen er så frisk og grønn med slike uskyldige små blomster. En enkel blomst som ikke trenger noe prangende rundt seg. Jeg setter gjerne bukettene i enkle, pene kjøkkenglass. Det gjør seg best.

Det eneste som kunne forsure livet for en rik gammel dame som meg var Rakel. Rakel med de dyre vanene. Rakel med den kostbare smaken. Ikke rart at hun begynte å besøke meg stadig mer hyppig nå som hun var enearving til min formue. Blomstene hadde ikke visnet på min eneste sønns grav før hun kom halsende som ei fuglebikkje på jakt. Pengejakt. Feide inn til meg meg med sitt varme smil og dyre klær. Men jeg forsøkte å stanse henne på en sivilisert måte til å begynne med: Jeg gikk til vår familieadvokat for å forandre på testamentet mitt. «Alt til kreftforskningen,» sa jeg. «Alt bortsett fra en liten sum til hver av ungene!» Men den gikk ikke. Hørt på maken! Arveloven tillot ikke at nærmeste slekt ble gjort fullstendig arveløs, så jeg måtte gå med uforrettet sak.

Du vet: Hun var interessert i var å få meg innlagt...jah. Det var hun. Antagelig for å ta over huset her. Stadig maste hun om hvor rotete jeg hadde det, hvor skittent det var, og at jeg bare simpelthen måtte få meg en hjemmehjelp eller et mer lettstelt sted å bo. Hun kommenterte ulåste dører, kokeplater jeg angivelig hadde glemt å slå av, og oppvasken på benken og kjøkkenbordet...og holdt hun det for se selv? Nei. Ikke det frekke mennesket der. Hun gikk til og med til den lokale eldresenteret hvor hjemmesykepleien og denslags holder hus og sladret. Fremstille meg som et senilt persilleblad som trengte hjelp til de enkleste ting og egentlig var klar for dårekisten. Ivret for at jeg skulle få plass på aldershjem, og jeg spør meg selv: Hvilken interesse hadde hun av at jeg skulle gli inn i glemselen nå som Fredric, min eneste sønn og hennes tidligere mann og sparegris er borte? Jo takk som byr - selv gamle folk klarer det regnestykket uten særlig vanskelighet! Men det ble hun blå for. Bokstavlig talt. Jeg sier ikke mer.

Jeg ikke er så flink i huset som jeg var før, det er nok riktig. Det er armene mine som sagt. Jeg orker ikke all oppvasken og skrubbingen og den evige vimsingen etter de minste støvkorn. Det er forresten lenge siden sist det kom gjester og forretningsmenn på middagsselskaper og forretningsprat hit. Før i tiden vrimlet det av mennesker og besøkende som sikkert ville bli sjokkert hvis huset var noe annet enn prikkfritt. Ja - I den tiden hadde vi til og med privat hushjelp som hjalp til når det toppet seg, men de som stikker innom nå for tiden er gamle venninner og bekjente - hvis noen stikker innom i det hele tatt. Så jeg gir blaffen i om glassene står litt for lenge og venter på oppvaskskrubben, eller at en støvdott leker seg i et bortgjemt hjørne en uke for lenge - det er ingen andre enn Rakel som bryr seg om det allikevel.

Men nå er det slutt på snopingen hennes. Selv jeg som har levd et fredelig og godt liv i mange år får nok når jeg stadig blir plaget av noen som forsøker å ødelegge livet og ta pengene fra meg. I dag kom Rakel busende hit igjen - fullstendig uanmeldt selvfølgelig - og i løpet av fem minutter rakk hun å kommentere at det sto oppvask på kjøkkenbordet, at toalettet var grisete, og at forkleet jeg hadde på meg slett ikke var helt rent. Så frekt å blande seg opp i andres saker på den måten. Påstå at jeg er skittenferdig? Går ikke an! Etter femten minutter hadde hun sagt flere ganger hvor bekymret hun var for meg, og foreslått minst to ganger at jeg burde flytte til et fredelig lite eldresenter hvor de kunne børste mugg av meg hver dag. Med jeg lurte henne. Jeg har lurt henne hele tiden. Jeg smilte og jattet med henne; lot henne bare drive på som jeg alltid har gjort. Etter tyve minutter bød jeg henne på et glass iste istedet for kaffen hun satt og nippet. Hun har aldri sagt nei til noe i håp om at jeg skal like henne bedre. Det dumme mennesket.

Det er varmt både ute og inne i dag. Ingen kaffedag. Bare hvis man har kostbar bil med sånt kjøleanlegg orker man å gå i drakt på en sånn dag, men Rakel fornekter seg ikke; hun er...var... tross alt en formuende dame, travelt opptatt med å bli enda mer formuende. Jeg gikk ut på kjøkkenet for å hente isteen fra muggen i kjøleskapet. Hun sa hun kunne gjøre det selv men jeg er fortsatt herre i eget hus og ba henne sitte i ro. Ønsket ikke høre flere kommentarer om hvor uflidd kjøkkenet var, for ikke å snakke om fruktfatet på kjøleskapet – de rynkete eplene ville sikkert få henne til å sette i gang igjen. Usj. Jeg holdt henne ikke ut lenger!

Du vet: Glass blir ganske skitne når de står med blomster i seg i ukevis. Selv om jeg bytter ut blomstene hender det dessverre at jeg ikke er like flink til å fylle på rent vann. Ute på kjøkkenet tok jeg det mest skitne blomsterglasset jeg fant, og helte isteen opp i det. Så tok jeg en flaskebøsrste og blandet belegget grundig i, plumpet to isbiter opp i brygget og bar glasset inn til Rakel. Det ble nesten ikke grumsete engang, og hun var tørst stakkar. På ti minutter var det tomt, og rett etter sa hun at hun følte seg litt dårlig og dessverre måtte gå hjem.

Men Gud så dårlig hun ble. Det så skrekkelig vondt ut. Hun vred seg som en giftsprøytet hveps i nesten fem minutter, og jeg måtte redde diverse møbler og løsøre så hun ikke ødela altfor mye mens hun krampet seg ferdig - men nu ser det sannelig ut som det er over. Hun ligger helt stille og ser stivt i taket så det er vel på tide at jeg begynner å rope hysterisk på hjelp.

Det rette vil nok være å by politiet på kaffe og småkaker. Hvis jeg serverer på skittent servise skulle de nok fort trekke sine konklusjoner, for de finner selvfølgelig giften i Rakel. Åja - de har så mange moderne metoder nå for tiden at det gjør de sikkert. Men hvis jeg passer på gråte en fortvilet skvett, se litt på dem med mine milde, gamle øyne å si at jeg ikke begriper hva som skjedde med Rakel, vil det sikkert gå bra. 

Ingen klandrer vel en gammel dame for at hun har servert iste i et skittent glass? Nei - jeg tror ikke det. De insisterer vel bare på at jeg får meg den hjemmehjelpen Rakel ivret for, og folkene fra hjemmehjelp-kontoret vil være nyttige for saken min også: De vil komme styrtende å si at de var advart om hvor surrete jeg er blitt, og at Rakel var redd at jeg skulle gjøre noe alvorlig galt en dag.

Ja - ja. Det kan jo være godt med litt hjelp. En som kan tørke litt støv og gjøre de tunge tingene. Kanskje til og med hjelpe meg med å plukke liljekonvall...den er jo så vakker og nydelig med sine uskyldige små blomster. Det er vanskelig å forstå at de kan være så giftige. Tror du kanskje de egner seg til begravelser? Nei...det blir vel kanskje litt feil.