ßeta!

Jeg har et nært forhold til biler: Biler er ikke bare et produkt som tar meg fra A til B. Nei,nei,nei: Biler har SJEL. De har personlighet. De er et familiemedlem, som krever omsorg og kjærlighet. Bilen er en privat sfære for samtaler, stillhet og opplevelser. Hvertfall biler med stempelmotor.

Og ikke minst er biler et teknologisk mirakel i all sin kompleksitet, og som likevel forventes å fungere enkelt og prikkfritt under alle forhold i år etter år.  Jeg har skrudd, vedlikeholdt og reparert biler siden jeg var guttunge med faren min, og lært en ting: Noen biler er ikke helt som andre biler. 

Noen er besatt av "gremlins". Og denne novellen er faktisk ikke fiksjon.  Hele historien er gudsens sanning, noe som kanskje gjør den enda bedre. Unødvendig å si ble den skrevet i en tid da biler ikke var digtiale infobokser med tilfeldige hjul på. Dette var en ekte bil. Og en drittbil.  En Lancia Beta!   

ßeta - en bilhistorie fra virkeligheten.

«Lan-cha» hoverte søs med en viktig mine.

«Det uttales `lantcha´ og ikke `lansia´», hvoretter hun lo av min uvitenhet og fortalte en historie fra hennes tid i Italia. Den gamle blå Lanciaen stod og kneppet med eksosrøret og lot det italienske 70-tallstemperamentet hvile ut etter en kort kjøretur. Jeg kikket bekymret fra søs til bilen og tilbake igjen, og lurte på hva det lille vestlandske bakgårdsverkstedet hadde gjort med motoren denne gangen. Åtte tusen kroner var det siste utlegget, og det teknologiske virvaret under panseret var såvisst ikke noen moderne hverdagsmotor: Her hersket aluminium og sultne toportsforgassere blant alle oljelekkasjene.

Hun hadde lokket meg med på en tur til Vestlandet slik at jeg kunne ta bruktbilen hennes med tilbake til Oslo og selge den der. «Man får bedre pris for sportsbiler der,» var argumentet, og siden blod er tykkere enn bensin stilte jeg opp som den gode bror jeg er, godt smurt av argumentet du-har-jo-så-greie-på-biler.

Jeg aktet  ikke kjøre alene selvfølgelig: Odd-Einar hadde slått følge med søs og meg på toget - så jeg skulle få selskap på den lange veien tilbake over vidda. Tvilen til prosjektet kom ikke av at bilen var vond å kjøre, men heller at det kom så mange rare lyder fra den når man kjørte. Dessuten var den mye mer rusten enn det søs hadde forespeilet meg. Den blå lakken var skjoldete og ru av dårlig vedlikehold, og rett over den ene hjulbuen var det et mistenkelig brunrødt hull.

Ventilene klikker noe for jævlig, og den kortslutningen du fortalte om...» begynte jeg, men søs forsikret at bilen var «i skjønneste orden». (Et av hennes yndlingsutrykk. Hun jobbet som turoperatør for vrangvillige amerikanere, og da bruker man ofte sånne uttrykk.)

Skjønn var ikke det første ordet jeg tenkte på når jeg så den voksende oljeflekken under motoren, eller lednings-spagghettien under dashbordet. Ledningene hadde ivrig forsøkt å vikle seg inn i bremsepedalen under prøveturen. Motorlyden var heller ikke direkte vakker på tomgang, men søs sa det var fordi det var presset masse hestekrefter ut av motoren. «Dette er en sprek bil» ivret hun - «en ekte italiener.» Sant nok, men om hun forsto at det siste argumentet ikke var noe kvalitetsstempel er uklart. Toget hadde imidlertid bokstavelig talt gått fra oss. Det var søndag og begge skulle på jobben neste dag så Odd-Einar og jeg var henvist til en usikker skjebne på Hardangervidda - fullstendig overlatt til gærne italienske bilingeniørers innfall. Odd-Einar så lenge på bilen og dro meg diskret til side:

«Skal vi kjøre til Oslo i den der?»

«Ja»

«Du sa det var en sportsbil du»

«Det er en sportsbil»

«Det ser ut som en urgammal Passat, og den låter som en Lada»

«Den er OK »

«Jeg dytter ikke - det sier jeg deg!»

Ved firetiden svelget vi dypt, sa farvel til søs, og satte kurs for den lokale bensinstasjonen for å tanke alt fra bensin til bremsevæske. Vi ble der en halvtime, for jeg måtte smøre og behandle brannsåret jeg fikk på ene håndbaken da jeg forsøkte å få opp peilepinnen... og smøre brannsåret jeg fikk på den andre håndbaken da jeg forsøkte å sette den på plass.

Det er liksom noe høytidelig med det å sette ut på en femti mils reise med fremmed fartøy, men tilslutt åpnet vi colaen og potetgullet og satte nesen mot øst. Jeg nullet ut triptelleren, tente hovedlysene, og Lanciaen svarte øyeblikkelig med å slå av motoren. Det varte akkurat de sekundene som skulle til for å gi meg og Odd-Einar følelsen av å være offerlam, og knokene mine ble kledelig hvite mot det sorte rattet. Jeg rakk å tenke at vi gudskjelov var så nære søs at vi kunne levere madonnaen tilbake, og heller haike hjem, før - helt umotivert - alt virket som det skulle igjen.

«Hva faen var det?» spurte Odd-Einar etter et åndeløst minutt, men jeg bare ristet på hodet, trakk på skuldrene og kjørte i vei. Uansett hva det var så var det OK igjen, og jeg ønsket ikke avbryte turen etter to kilometer bare for å titte ned i et motorrom ingen kunne gjøre noe med. Du skjønner: Lancia Beta var en OK bil å se på, nydelig å kjøre, umulig å vedlikeholde og et helvete å reparere. Bilen var Lancias første familiesedan, men var allikevel bygget etter beste Italienske tradisjon innen forvirring, temperament og sjarm.

Det begynte bra:

Jeg kjørte modig videre, for akkurat der og da brummet den spreke motoren nydelig fordi turtallet var høyt, de brede dekkene klebet seg betryggende til veien og alt satt liksom der hendene forventet at det skulle være. Med fjæring så stiv som et stuebord var Måbødalens feiende kurver nesten som fjellveiene rundt hjembyen Torino: «Eat shiiit dieseldyr!» hylte vi til tungpustede busser og lastebiler mens Lanciaens aluminiumshjerte pumpet olje med 5 600 slag i minuttet. Motoren hvinte av livsglede og jeg sparte den ikke der vi galopperte opp fjellveggene som en kåt fjellgeit. I dette magiske øyeblikket måtte bilens vanskelige humør være mildnet av mitt forsøk på å bringe den opp til min grense for kjøreferdighet. Jeg er ikke så verst bak rattet: Eksosrør lo vrælende, Motorens stempelkvartett sang Ottos første symfoni i firetaksters motordur. Slitte Pirellidekk hylte av fryd...og vi freste gjennom en lang høyresving og rett inn i en overraskende, og forferdelig mørk tunnel.

På akkurat dette kritiske tidspunktet stod den store måleren foran meg på dristige 130 km/t. Solen på den skyfrie himmelen gav alt den hadde, og jeg hadde solbriller på. Mørke solbriller. Nærlyset jeg tidligere hadde tent virket dessverre ikke, og som et resultat av alt dette ble omverdenen mørk som køl. Som tidligere fortalt er italienerne flinke til å putte ting der de skulle være i bilene sine, og den store bremsepedalen var heldigvis intet unntak. Jeg traff den med en solid labb, hamret den i bånn, og røsket av knippet med ledninger som hadde vimset seg under den. Lanciaen stoppet som noen hadde kastet ankeret. Det var gode bremser på redskapen. Det skal den ha.

Det er noe veldig uhyggelig over det å bli stående omtrent på tvers uten lys og motor midt i en bekmørk tunnel...særlig når du vet du nettopp har passert en ilter tysk turistbuss som nå nærmet seg fort. «Rygg» vrælte Odd-Einar, og vi seg bakover så fort bakken tillot det. Tysker´n drønnet rett forbi oss med rautende horn. En mørklagt bil i en mørk tunell må ha vært provoserende, det er jeg sikker på, men det var for mørk til å se en dritt.

Hverken jeg eller Odd-Einar skjønte oss på bilelektro, men det var lett å fatte at den gule ledningen måtte skjøtes på den gule stumpen, og den sorte på den sorte stumpen osv...osv. Tre kvarter etterpå luntet vi litt langsommere inn i tunnelen igjen. Jeg tror donnaen surnet litt etter behandlingen vi gav det elektriske systemet hennes: Nærlysene hadde tydeligvis forlatt oss ar for godt, og det var velsignet stille fra radioen, men ellers virket alt OK da vi kom til toppen og la ut på den ensomme etappen over vidda.

Nå var alt bra igjen!

Det var høst. Det begynte og mørkne, og det var hverken biler eller varmegrader da vi var halvveis til Geilo. Asfalten var skimmersvart og tørr foran de doble fjernlysene våre, og den ble gomlet vekk under Lanciaens grådige grill mye fortere enn det kostholds-ekspertene med blålys anbefaler. «Nydelig» var alt jeg sa til Odd-Einar, mens årtier av italiensk racingtradisjon dro oss gjennom natten. Det fantes liksom ikke bånn i motoren. Den bare leverte kraft som en dampturbin, og Geilo nærmet seg med femti entusiastiske meter i sekundet da plutselig - helt uten forvarsel - alt døde. Og da mener jeg ALT: Dampturbinen, instrumentene...lysene. Veien pekte heldigvis rett fram, og det var enda snev av solnedgang i øst som gjorde situasjonen litt mer opplyst enn tunnelaffæren vår. Etter noen hundrede mørke meter stod vi trygt og stille i veikanten på Hardangervidda og så spørrende på hverandre i tusmørket.

«Jaha...» eller noen sånt - sa Odd-Einar.

«Hmh...» svarte jeg etter en stund.

«Hva...skjedde?» Prøvde Odd-Einar seg da vi hadde sett utover vidda en stund.

«Har du en lommelykt» spurte jeg tilbake etter å ha prøvd tenningsnøkkelen enda en gang uten reaksjon. Med Hardangerviddas storslåtte, men akk så forlatte, natur i bakgrunnen så jeg for meg min første fottur i fjellet mens jeg fomlet i mørket for å få åpnet panseret.

Mange tror at man kan reparere biler bare ved å titte på motoren og klø seg i huet. Det er helt feil; så vi gned oss på hakene og rynket brynene i stedet for å virkelig gjøre inntrykk på feilen som gjemte seg i mørket blant det glovarme metallet. Feilen var elektrisk, det var vi i alle fall sikre på, og det var stor enighet om at det var en dårlig kontakt et sted. Alt vi egentlig kunne gjøre var å stikke hendene ned i mørket blant metall som holdt ti millioner varmegrader og rugge på alt vi fant av ledninger. Så vi rugget. Og rugget litt mer. Jeg brant brannsåret mitt på den andre hånden i prosessen, men en av oss må ha funnet feilen, for plutselig kom strømmen tilbake og en timillioner volt traff meg i langfingeren. Der fikk jeg igjen for å maltraktere det elektriske systemet hennes i tunnelen. Skriket gjorde Odd-Einar tidlig grå. Han sto i grøfta og røyka.

«Alt i orden. Hopp inn.»

«Ikke faen. Den bilen er ond!»

«Døh...det er bare en gammal drittbil» Odd-Einar kastet røyken og så på meg.

«Det burde du ikke sagt. Hun hørte deg.»

Vi kom til Geilo for egen motor, og vi tenkte optimistisk at nå - nå skulle resten gå glatt. Vi var venner igjen nå, bilen og vi...men det var det bare vi som mente:

På grunn av en lastebil ville jeg gjerne ned i andregear noen mil øst for Geilo, men andregiret hadde visst gått ut for å spise pasta akkurat da. Italienere er alltid så sjelfulle når de lager noe - det skal liksom være personlighet i alt fra maten til politikerne. De gjorde Lanciaen mer sjelfull og lik et menneske ved å legge inn akkurat like mangle ledd i giroverføringen som det er knokler i et skjelett. Jeg burde vite bedre enn å forsøke og tvinge en dame til noe hun ikke ville, men det begynte å bli sent, vi hadde tapt tid, og begge skulle tidlig opp neste dag. Med et håndfast tak i girspaken røsket jeg irriert til...og fikk det som jeg ville:

Med et sukk fra gearkassen sank spaken bakover til en ny og kreativ stilling. Men andregearet var tilbake! Jeg forserte snutebilen med vrælende motor, trampet clutchen inn og fomlet etter tredje, men spaken stod som limt! Lastebilen jeg nettopp hadde vist bakhjulene, viste tydelige tegn til hevntørst der den vokste i speilet. Jeg clutchet, mellomgasset, bannet og sloss, men den sydlandske demonen ville faen ikke gi seg. Lastebilsjåføren vred pekefingeren mot tinningen da han passerte, men Odd-Einar og jeg lot som vi sloss med kasettspilleren og var vee-eeldig opptatt begge to. Jeg parkerte ved grøften og stoppet motoren, fremdeles med clutchen inne og gearet i andre. Nå var det krig!

«Nå holder det!» sa jeg sammenbitt ut i kupéen.

«Hvis du ikke oppfører deg pent nå så ender du i bilpressa...OK?» Hun svarte selvfølgelig ikke, men jeg kan sverge på at hun hørte på meg. Det knirket svakt i setet jeg satt i, og eksosrøret kneppet. Hun lyttet ja.

«Jeg mener det,» sa jeg «jeg kan selge deg til hvem jeg vil...» En buss buldret forbi.

«Jeg kan selge deg til en harry attenåring...» Det hveste plutselig under panseret.

«Bare billig mineralolje på deg heretter...og øl i setene...» Stillhet. Langsomt tråkket jeg clutchpedalen inn, dyttet svakt på giret som mykt datt på plass i fri.

«OK. Takk! Flott! Nå drar vi til Oslo uten mer tull,»

Jeg startet toliteren og la ut i mørket igjen. Uten å gå omveien om andregearet. Odd-Einar stirret på meg som om jeg var like gæærn som bilen.

Etter nesten fire timer uten flere problemer var vi igjen fryktelig velvillig mot alt som var ekte italiensk - kanskje foruten Mussolini. Det var vi og veien - suset fra dekkene, deilige doble kamaksler som pustet luft fra en dobbel weber, og gjorde det til lyd. Ingen moderne elektronisk styrte funksjoner. Ingen dustete rensebokser som kvalte gromlyden fra eksosrør. Ingen sikkerhetssoner og panserplater i dørene som gjorde bilen tung og kjøringen kjedelig trygg. Ingen datategnede kompromiss i fjæringen. Jeg holdt akkurat på å bli forelsket! Alt var perfekt..og så tutet hornet.

«Bærttt!!!» kom det kort og konsist, som for å fortelle at nå var Ital-djevelen tilbake fra pastapausen. Jeg hadde ikke vært nær hornknappen. Liten vits, siden hornet ikke hadde virket på minst seks måneder ifølge søs. Og siden vi ikke visste at vi hadde tre mil beksvart, øde skogsvei foran oss, passerte vi ubekymret den siste åpne bensinstasjonen, midt i en liten kolonne av biler som alltid oppstår når førstemann insisterer på å kjøre i 79 km/t.

Det var ikke en lys natt. Månen hang ikke og lyste vennlig over grantrærne. Den smilende solen holdt på med sitt over India etsted og hadde forlatt skogen forbannet og mørk. Usedvanlig mørk. Så mørk at vi ikke så annet enn baklysene på bilen som lå ti meter foran oss. Akkurat det slo meg plutselig som veldig besynderlig: Vanligvis skal jo bilen rett foran være strålende opplyst av dine egne lyskastere, skulle den ikke det da? Nervøst kikket jeg på instrumentpanelet for å se om noen av varsellampene var tent, men der var det ingenting tent i det hele tatt. Jeg knakket på instrumentglasset som om det var et barometer, men det forble like mørkt - og plutselig gikk det opp for oss at alle pærene bare såvidt glødet.

«Jeg visste det» mumlet Odd-Einar oppgitt.

«Batteriet» mumlet jeg.

«Det er tomt» mumlet Odd-Einar

«Og dynamoen har slutta og lade det» mumlet jeg.

«Jeg visste det» mumlet Odd-Einar igjen.

«Åneiåneiåneiånei...» mumlet vi begge.

Med lysløs bil som nummer to av fem i svarte skauen forsøkte jeg å legge meg nære bilen foran for å slippe det kølsvarte hølet mellom oss, men sjøføren foran reagerte med redsel og prøvde å kjøre i fra oss. (Klandrer ham ikke) Men uten fjernlysene hans foran oss var vi fullstendig blinde, så jeg tråkket på for å holde oss i posisjon åtte meter fra hekken hans. Det begynte å gå fortere - og det ble ikkeno´ lysere av det. Plutselig var han lei leken og bråbremset. Jeg bremset også. Men siden våre bremselys ikke virket pga. strømmangel fikk bilene bak ikke noe forvarsel om at vi sto stille i veien, og det var bare å vente spent på norgeshistoriens mest idiotiske kjedekollisjon. Heldigvis hadde andre sjåfører mer vett og erfaring enn oss. De kjørte utenom med vrælende horn og forsvant som redningsskip i det fjerne.

Du verden så mørkt det ble. Men hva annet kunne vi gjøre enn å fortsette? (Dette var tross alt lenge før man kunne putte telefonen i lomma.) Det er håp i hengande snøre, og mer håp i en motor som går enn en som står. Så vi kjørte videre til intens skrekk for de som kom imot. De blendet oss konstant ved å ikke dimme ned til nærlys. Antagelig fordi de ikke så oss. Vi fortsatte helt til den siste gløden i lampene forsvant og motoren begynte å hakke. Jeg så på Odd-Einar og sa:

«Vet du - jeg kom på en ting: Tennpluggene går også på strøm...»

«Jepp...» svarte han bare, og sammen var vi taust enige om å gå ned med flagget til topps. Men den lokale bensinstasjonen var akkurat en kilometer nærmere enn nederlaget. Med motorlyd som et russisk vekkerur rullet vi inn under det vennlige Shell-skiltet som lyste som en betlehemsstjerne over Sokna.

Det tok ikke mer en fem minutter før stasjonen var full av hjelpsomme mennesker denne søndagsnatten. (De må være veldig sugne på at noe skal skje på Sokna.) Porter ble åpnet, apparater ble koblet til, vitser ble slått og noen sa:

«Dætta batterie´ ta´kke lading.»

«Men det er jo ganske nytt » løy jeg som om det gjorde noen forskjell.

«Dæ hjælp itte. Batterie´ ska´ fosskoke, og dætta blir itte varmt eingong.»

Alle var skjønt enige om at jeg burde investere i et nytt batteri...til et stort antall hundrelapper. Og selvsagt kunne ikke et nytt batteri være brukbart før neste dag, for det måtte fylles og lades og...alt det der. Og det hadde vi ikke tid til. 

Så vi ladet batteriet vi hadde med den lille strømmen det ville ta, og begynte å fjerne strømforbrukere i stedet: Vi plugget ut det ene fjernlyset, tok vekk parklyspærene, koplet fra det ene baklyset, og sørget for at de hjelpsomme, men svært tvilende menneskene dyttet oss hoderystende ut på den siste etappen mot Oslo. For å spare på strømmen skrudde vi av det lille lyset vi førte hver gang vi kjørte under gatebelysning, og alle som kom mot oss vinket og blunket vennlig for å fortelle at vi var i fullstendig i utakt med norsk lov. Hver gang ble vi stive av skrekk og trodde de varslet om kontroll lenger frem, men det var ingen kontroller den kvelden - det husker jeg tydelig, for hadde det vært noen ville jeg sittet i fengsel ennå.

Eksosrøret delte seg med et flerrende brak på Sollihøgda, og rattet ristet verre og verre etterhvert som vi nærmet oss hovedstaden, men vi var så sikre på at vi skulle skulle nå målet da vi var rett utenfor Sandvika, at vi spontant begynte å synge «Seier´n er vår!» Da vi svingte opp på den brede motorveien inn mot Oslo ristet rattet verre enn verst, og det bråkte noe jævlig der fremme...men vi klemte liksågodt til med vers nummer to for å overdøve støyen - og så datt hele forhjulet av.

Vet du: Jeg solgte aldri bilen til søsteren min – den fantastiske og innforjævlige Lancia Beta'n: Jeg brukte ett år på å sette den i såpass stand at noen kanskje ville kjøpe den - og brukte ytterligere to år på å holde den ved like så jeg kunne beholde den selv. Jeg saltet tusenvis av kroner ned i prosjektet, og sikkert hundrevis av timer, men klarte aldri å stagge rusten. Vi hadde noen fantastiske opplevelser sammen, og noen helvetes vinterdager. Barn ble antagelig unnfanget i den bilen. Men det kunne bare ikke vare. Jeg kjørte henne til høgger´n en høstdag, og tok en krokete lang omvei. Flere ganger åpnet jeg slusene til den tørste og vakre doble weberforgasseren, og lot henne få slurpe så mye bensin hun bare ville ha, og hun takket meg med sitt hysteriske vræl. En helt udødelig og sjelfull lyd fra det noen uvitende mennesker ville omtalt som «bare en bil» - en metallhaug. 

Men det finnes sjel i metall, for her om dagen hørte jeg lyden av henne igjen: To guttunger plukket opp en spiker fra bakken og kastet den alt de hadde bortover. Jeg fikk tårer i øynene når jeg hørte spikeren synge seg avgårde.

For gamle biler husker hvordan det var. Vær snill mot dem